HJORTELUSFLUE
Dette er en blodsugende parasitt som er å finne på hjort, rådyr og elg. Om høsten lander den på mennesker og er man riktig uheldig kan opp til 50 individer slå seg ned. De kryper i hårvekst og skjegg, men biter sjelden mennesker. Dersom man skulle bli bitt vil det oppstå kløe i relativt lang tid. De senere år er hjortelusflua blitt mer og mer vanlig langs kysten i Norge.
Kjennetegn
Hjortelusflua, også kalt elgflua, er flat og krabbeliknende med kraftige klør på beina. Hodet er mer bredt enn langt. Antennene er små og sitter innsunket i små groper. Kroppslengden er ca. 4,5-5 mm. Den fødes om høsten med vinger, men kaster vingene ved funn av vert. Korte vingestumper blir stående igjen. Etter første blodmåltid svulmer bakkroppen opp.
Biologi
Hjortelusflua har en veldig spesiell livssyklus. Som insekter har de en tilnærmet løsning til pattedyrenes fosterutvikling. Lusfluen har én larve av gangen som utvikles gjennom tre larvestadier inne i moren. Hun mater den med et næringsrikt stoff fra spesielle kjertler i livmoren. Først når larven er ferdig utviklet vil den fødes i et slags forpuppestadium, der larven har en oval, litt flattrykt form. Hos hjortelusflua tar larveutviklingen kun tre dager, og hver hunn utvikler omtrent 30 larver i løpet av høsten, vinteren og våren. Etter fødselen vil forpuppen i løpet av en time gå inn i det ekte puppestadium. Puppen er 3 mm lang, eggformet, hard, blank og svart. Den faller snart ut av pelsen og blir liggende på bakken eller snøen. Her blir den liggende helt fram til neste høst da den klekkes. Dødeligheten for de voksne, reproduserende lusfluene om vinteren er sannsynligvis lav, men de voksne lusfluene overlever ikke sommeren fram til høsten når den nye generasjonen klekker.
Kjennetegn
Fluen er brunfarget med fasettøyne på siden av hodet. Bakparten er tydelig større en rest av kroppen og svulmer opp når den suger blod. Den har seks ben og lange årevinger som brekker av til små stumper når den setter seg på sin vert.
Utbredelse
Hjortelusflua kan være meget plagsom siden den er fremtredende i perioder hvor folk vanligvis bruker skogen mest, dvs. på bær og sopptur eller jakt. Folk som har vært på tur om høsten kan fortelle om over femti fluer som har angrepet på kort tid i løpet av en skogstur. Det er all grunn til å tro at hjortelusflua med årene vil kunne opptre i alle områder der egnede verter er å finne. I Norge er disse elg, hjort og rådyr, sjeldnere dådyr. Aller mest tallrik har den vist seg på elgen, der det er funnet opptil 10.000 individer per dyr. Flere hundre er det vanligste. Tilfeldige verter er hest og ku. Så ryttere på tur i skogen, bør undersøke hestene godt når de kommer hjem fra tur. Hjortelusflua slår seg også ned på mennesker, hund og andre dyr, men vil ikke kunne utvikle seg der. Dyr og mennesker kan angripes i tett skog, så vel som i åpne områder som hogstfelt.
Skade
Fluene kan stikke mennesker, men det skjer ikke ofte. Noen sier de merker stikket godt, andre forteller de ikke merker noe i det hele tatt. Noen kan få opphovning og kløe rundt stikk-punktet Fra utlandet er det blitt rapportert tilfelle der en reaksjon oppsto hos noen tre dager etter stikket hvor det utviklet seg til en hard, rød kul. Stikkstedet kan klø intenst i 14-20 dager, kun i ekstreme tilfeller kan den kløende knute vare i ett år. Hjortelusflua vil som oftest prøve å bosette seg i skraper eller åpne sår hos en potensiell vert.
Forebygging
Det er ikke så lett å beskytte seg mot hjortelusfluen. Den er relativt resistent ovenfor vanlige myggmidler. Det gjelder å plukke dem av seg hurtigst mulig etter at de har landet. Å klemme dem i hjel er ikke mulig mot hud, da de er læraktige og flate. Har de alt har kastet vingene, vil de ikke ha mulighet til å oppsøke andre dyr eller mennesker. De kan kjemmes ut fra håret med en kam. Det aller beste er å knipe dem med fingrene og kaste dem vekk.
Dersom man oppholder seg mye i skog og utmark hvor man opplever hjortelusflue, bør man uansett bruke et frastøtende middel for å begrense at hjortelsflue lander på menneske eller dyr.
